– Norge må hjelpe!

Faraj Asmaro er en av rundt 350 kaldeere i Norge. De aller fleste stammer fra Nineveh-sletten i Nord-Irak, området terroristene fra Isil nå kontrollerer. Den siste uken har han vært konstant på telefon og nett for å høre siste nytt fra slektninger og venner, som har måttet flykte fra sine landsbyer – de fleste til fots.

Asmaro (66) kom til Norge under Iran/Irak-krigen i 1981 og har de siste 15 år vært leder for Kaldeisk kirkeforening i Oslo.

Han er fra Alqosh, en kaldeisk by i Nord- Irak ca. 50 km nord for Mosul. Slekten hans flyktet i forrige uke fra byen, til Ankawa, Erbil og andre steder i Nord-Irak. Alqosh er ennå ikke tatt av terroristene, men alle har flyktet. Frykten er blant terroristenes sterkeste våpen.

— Presten og biskopen var de to siste som forlot Alqosh, forteller Faraj

– Alle de kristne byene er nå tomme for folk, spøkelsesbyer, etter at innbyggerne måtte flykte om natten, kun med klærne de gikk i. Noen få unge menn med lette våpen er igjen enkelte steder for å beskytte familienes eiendommer.

Konverter eller dø. Historiene fra de som har kommet seg unna, er horrible: summariske henrettelser, halshugging, voldtekter. Alle minoriteter er rammet. Historien om den kristne familien der alle åtte ble skutt i ansiktet da de nektet å konvertere, er kun en av mange skjebner. På nettet er bilder av grusomhetene bare et klikk unna.

Asmaro tegner et dystert bilde av islamistgruppens mål for hans kjære Irak.

— Som kristen er du kaffir og får tre alternativer: Forlat området, betal jizya, beskyttelsespenger, eller konverter til islam!

— Alt som vinnes i krigen, er halal og dermed et legitimt krigsbytte: kvinner, barn, penger, gull.

— De ønsker å skru tiden tilbake 1400 år, til Muhammeds tid. Husk: Dette er ikke en hvilken som helst milits, men en stor og farlig gruppering med en klar filosofi. For dem er dette en vinn/vinn-situasjon: Seirer de får de store krigsbytter: penger, eiendom, kvinner. Dør de, kommer de rett til Paradis og blir av enkelte jihadist-teologer lovet 19600 jomfruer hver.

Det er en ideologi som virker forlokkende på radikale islamister fra hele verden, også Norge. Ifølge norsk-irakeren skal flere kristne familier fra Mosul nå ha konvertert til islam av frykt for sine liv.

— Men det slutter ikke etter at du har konvertert. Da krever islamistene lister over alle barna dine, de over 15 år. Jenter over 15 år blir tatt, og deretter tvangsgiftet. Det er katastrofalt det som nå skjer.

Faraj spør om jeg vil se bilder av grusomheter utført av islamistene mot kvinner fra Yazidi-minoriteten. 1000 kvinner er tatt til fange, ifølge Asmaro. De yngste og vakreste holdes som sex-slaver i Mosul, forteller han. Jentene er også til salgs.

— Det er akkurat som i gamle dager. Rike sunnier kan komme og kjøpe seg en kvinne.

Kurderne, vårt siste håp. Kristne følte seg inntil nylig trygge under kurdernes beskyttelse, forteller Faraj. Livet gikk sin vante gang. Folk kunne bevege seg fritt, gå på jobb, gjøre det de ville. Men noe var i gjære. Etter at Mosul, Iraks nest største by, falt til islamistene den 10. juni, måtte folk flykte. Kurdiske styrker forlot sine poster, og sivilbefolkningen ble overlatt til sin skjebne.

— Kanskje overvurderte vi styrken til peshmergaene, det kurdiske militære. Kanskje er de ikke så sterke likevel og må prioritere å beskytte seg selv. Samtidig er det viktig for alle at de nå gjør nettopp det, sier Faraj.

Peshmergaer har ikke på langt nær så sofistikerte våpen som Isil, og trenger desperat assistanse og våpenleveranser, påpeker Faraj. USA og andre land må vise handling nå, før det er for sent. Mandag bekreftet amerikanske myndigheter at kurdiske styrker nå mottar amerikanske våpen i kampen mot Isil.

Sent, men godt. Asmaro roser amerikanerne for at de har skjønt alvoret og angriper Isil-posisjoner i Nord-Irak, men spør seg samtidig hvordan de kunne vente så lenge.

— Isil kunne blitt stanset i Mosul fra første dag. Grunnen til at amerikanerne ikke gjorde noe vet bare de selv.

— Amerika må angripe flere av Isils posisjoner og ødelegge deres våpenarsenal. Isil har topp moderne våpen stjålet fra den irakiske hær, våpen produsert i USA.

Denne kampen har vi ikke råd til å tape. Faraj er dessuten bekymret for rapporter om at også ekstreme kurdere har sluttet seg til Isil og sverger å innlemme Kurdistan i kalifatet. Det vil i tilfelle være siste spikeren i kista for den over 1600 år gamle kristne tilstedeværelsen i Irak.

Hva så med moderate muslimer? Hvorfor hører vi ikke mer fra dem? spør jeg.

– Moderate muslimer er også redde, men mange er tause i møte med det som nå skjer, forteller han. Det er som om man ønsker å ta tiden til hjelp og håpe at problemet forsvinner av seg selv.

Maliki må gå. Problemene forsvinner heller ikke av seg selv for Iraks statsminister Nouri al-Maliki. Faraj rister på hodet av det han beskriver som al-Malikis inkompetanse og manglende evne til å skape et enhetlig Irak. Det er en følelse av at de ulike blokkene heller ønsker å «dele kaka» av det som er igjen.

Sjiaen al-Maliki er under hardt press på flere fronter etter å ha sittet ved makten siden 2006, men nekter å gå av.

Nylig åpnet al-Maliki for å stille til en tredje periode som statsminister. Kaoset råder, og på tross av at Irak fikk ny nasjonalforsamling i april, har parlamentet ennå ikke klart å enes om en ny regjering. Nå utfordres al-Malikis «Rettstatsallianse» av en statsminister-kandidat fra «Nasjonalalliansen», støttet av den nyvalgte presidenten, sunni-kurderen Fuad Masum.

Al-Maliki truer på sin side med å ta rettslige skritt overfor presidenten for å beholde statsministerposten.

— Maliki har brukt mye av sin tid ved makten på å krangle med kurdiske myndigheter om olje og penger, fremfor å skape tillit mellom folkegruppene, hevder Faraj.

Blant de fordrevne i Nord-Irak råder en følelse av maktesløshet. Sentrale myndigheter har ikke klart å beskytte dem. Kun to dager etter Mosuls fall ble alt av militære ressurser satt inn på å beskytte en sjia-høytid i Karbala, den hellige byen i Sør-Irak, forteller Faraj.

– For dem var det altså mer viktig å minnes Hussain og slaget om Karbala enn å komme kristne og yazidier til unnsetning. Dette får oss naturlig nok til å kreve al-Malikis avgang.

Det politiske kaoset i Bagdad er imidlertid lite relevant for de rundt 200 000 irakere på flukt nord i landet. For disse menneskene er det snakk om liv eller død. Det aller viktigste nå er å hjelpe folk ut av landet, sier Faraj. Tyrkia skal nylig ha åpnet deler av grenser mot Kurdistan, og flere skal ha klart å komme seg over grensen. Noen familier har til og med blitt innkalt til asylintervju først i 2019. Hva gjør man i mellomtiden?

— Norge må hjelpe!

— Flere europeiske land må gjøre som Frankrike: Ta imot kristne familier som har klart å komme seg unna, sier han engasjert.

Faraj kommer med en klar oppfordring til norske myndigheter:

— Norge må vise mer omtanke og ta imot kristne.

Han viser til kristne familier som allerede har vært i Norge i flere år, men ennå ikke fått innvilget oppholdstillatelse.

De opplever å ikke bli trodd på at de er kristne, sier han og rister på hodet.

— Noen familier har nylig også blitt sendt tilbake, myndighetene mener at de har en «trygg havn» i Kurdistan. Ser vi på dagens situasjon er dette selvsagt ikke realistisk.

Er vi ikke da med på å tømme Irak for dets siste kristne? spør jeg.

— Jo, men mennesker er viktigere enn land! Kan de ikke beskyttes, må de få reise. Vi kan ikke kreve at de skal bli martyrer! avslutter norsk-irakiske Faraj Asmaro.